Jeg løper på stiene

TrulsNord_18_0923.jpg

Jeg svinger sykkelen inn på den smale stien fra boligområdet til skogen, ruller langsomt mellom bringebærbusker til grusveien som går gjennom skogen. Straks til høyre står furutreet som jeg alltid låser sykkelen fast til. Stammen er snart så tykk at wire-låsen ikke kommer rundt, og jeg tenker at snart må jeg bruke kraft for å få den i lås. Og at det etter hvert ikke blir mulig i det hele tatt. Hvor lang tid går det mellom å kunne og ikke kunne låse? Kan jeg låse på en fredag, men ikke på tirsdagen etter?

Dette tenker jeg mens jeg låser, legger nøkkelen i lommen og begynner å gå langs grusveien. Jeg øker tempoet frem til jeg tar til høyre inn på en sti og begynner å løpe. Eller, løpe er vel feil ord, det er mer en blanding av steppedans og løping, stien er full med røtter og steiner som jeg må parere. Det er som å hoppe paradis på skolegården. Jeg stepper frem til der det er fuktig leire og tar sats for å komme over. Et kort svev, jeg lander og tar neste skritt til venstre. Bevegelsene er som lyder, ’sjooo’ – ’takk!’ – ’svipp…’. Dette er en lek, det bobler i meg. Så deilig det er å bevege seg på denne naturens hinderbane!

Inn på myk sti uten røtter, fra dans til løping. Jeg bøyer ryggen under en tung furugren og svinger til høyre ved den lille bjørken, nå så langt fra grusveien at jeg hverken møter eller hører noen andre mennesker. Jeg er i skogen.

Kroppen min vil bevege seg og det gjør meg godt å lytte til den. Den vil bli andpusten av varierte bevegelser. Oppover, litt bortover, nedover, på steiner eller mellom røtter fra trær mange meter bort. Et vegg-til-vegg teppe av myk mose, føttene blir fuktige. Hopp, der var ett nedblåst tre! Og så, rolig! – her er det fuktig stein.

Stien fortsetter i serpentin-svinger opp mellom blåbærbusker. Jeg smiter de første svingene, tar stigningen som en utfordring, lener meg litt fremover og tar ekstra sats for å nå til den lille gropen en bit opp. Dette krever presisjon og timing, de første gangene bommet jeg ofte, gled og måtte ta hendene til hjelp for å komme opp. Nå sitter bevegelsen i kroppen som en innøvd koreografi. Opp til gropen med venstre fot og så ett kort hopp til siden med høyre for å få balanse og inn på stien med venstre. Buskene pisker snilt på leggene til jeg kommer opp på toppen, der det flater ut med små furutrær formet som til bonsai av vær og vind. Skogen byr på organisk intervalltrening, for den som bryr seg om slikt.

På stiene løper jeg gjennom forskjellige lukter og mine skritt skaper forskjellige lyder på forskjellige underlag. Jeg løper inn i skygger og ut i lys. Solen flimrer mellom grener og løv. Det går fort og jeg er oppmerksom, jeg er nærværende. Hvis jeg blir ufokusert snubler jeg. Og kanskje sakter jeg ned, kanskje går jeg et stykke. En endring av tempo forandrer omgivelsen. Når jeg går ser jeg skogen som helhet, når jeg løper ser jeg detaljer på et lite område der jeg plasserer mine skritt. To forskjellige måter å være nærværende på. Og det er det jeg vil, være nær. Nær nok til å føle skogen på kroppen. Med barfot-sko på føttene kjenner jeg mangfoldet av underlag; små kongler på mosen, tynne kvister, den lille stenen mellom to røtter, ujevnheter på berget… Og for kroppen sin del, for ryggen, for hoftene, for knærne og nakken, ha sko som gjør det mulig for føttenes fenomenale konstruksjon å få fullt spillerom.

Hvis jeg føler meg stiv eller tung går jeg et stykke, da mykes kroppen opp og jeg får mer energi. I stedet for å presse meg uavhengig av kroppens signaler og tro at det er holdbart i lengden, blir det nå som en lek å begynne og løpe igjen. Skrittene blir små hopp.

På stiene i skogen er det aldri kjedelig, ikke en gang når jeg følger samme løype igjen og igjen. Forutsetningene forandres hele tiden. Underlaget kan være tørt og sprøtt eller fuktigt og mykt, stien kan sperres av en regntung furugren eller et nedblåst tre. Bakken opp kan være glatt eller en grevling har gravet hull blant blåbærbuskene.

Noen ganger løper jeg en løype i motsatt retning, jeg begynner der jeg vanligvis slutter. Da får jeg et annet perspektiv og må forholde meg til samme plasser på andre måter.

Og tenk, jeg må ikke en gang holde meg til stien når jeg løper. Jeg kan hoppe av stien og løpe mellom busker og trær, gjennom gress og lyng. Av og til må jeg av stien uansett om jeg vil eller ikke. Om våren, for eksempel, når dammene blir så store at de sprer seg ut over stiene. Da må jeg ut i skoghavet for å ta meg rundt dammene, av og til så langt ut at det tar tid å finne stien igjen.

Fra stien kommer jeg etter hvert tilbake til grusveien, veien som kommunen har anlagt gjennom skogen for innbyggerne å mosjonere på. En anlagt vei like jevn og flat som andre veier. Kroppen beveger seg monotont, og jeg tenker på at de fleste som løper i skogen løper her og ikke på stiene. Og gjerne med hodetelefoner, i selskap av musikk eller prat. Jeg anbefaler flere og svinge av fra grusveien og inn på stiene, der kropp og sjel beveger seg i variert samspill med levende omgivelser.

Publisert i Harvest Magazine august 2018.